Eutanasi og selvmord

Eutanasidebatten blir ofte uoversiktlig og lite produktiv, blant annet fordi terminologien er omstridt. Det virker derfor som et framskritt når man nå bruker termen dødshjelp som samlebetegnelse for eutanasi og legeassistert selvmord (3), slik som på debattmøtet som Legeforskningsinstituttet og Det norske medicinske Selskab arrangerte i Legenes hus i Oslo 9.11.2022.

Selvmord er alltid ambivalent. Man vil både leve og dø. Det er trolig en viktig grunn til at så mange trekker andre inn i beslutningen. Derfor er det avgjørende at man som hjelper, er tydelig på at man vil støtte livssiden. Ellers er det risiko for å oppmuntre til selvmord: «Jeg forstår godt at du vil ta livet ditt, slik som du har det» (11).

Ambivalensen ble godt demonstrert i en norsk kvalitativ studie, der man undersøkte hvordan alvorlig syke kreftpasienter vurderte spørsmålet om dødshjelp (13). Studien omfattet 18 pasienter ved en lindrende enhet. De fleste hadde en positiv holdning til eutanasi, men ønsket det ikke for sin egen del. Den vanligste bakgrunnen for en positiv holdning til dødshjelp, var frykten for fremtidig smerte og forringet livskvalitet, men ikke smerteopplevelsen i øyeblikket. Ønsket om å dø var en «siste utvei»-tenkning, som tydet på at det mer representerte en mestringsstrategi enn et reelt ønske (13). Funnene passer godt med internasjonale studier, som påpeker klare likheter mellom eutanasi og selvmord. Likhetene omfatter både depresjon som underliggende årsak og ambivalensen som ledsager både ønsker om eutanasi og tanker eller planer om å ta sitt liv (11).

Et spørsmål om tid?

Det er lett å få inntrykk av at det bare er et tidsspørsmål før eutanasi blir tillatt også i vårt land. Den tidligere lederen i Rådet for legeetikk, Trond Markestad, uttalte i 2014 at han trodde dette ville bli en rettighet i løpet av 10–15 år (14). Hittil har det imidlertid vært liten politisk støtte for det. I Norge har bare Fremskrittspartiet og Miljøpartiet De Grønne tatt til orde for å utrede eller innføre dødshjelp (15). De siste årene har imidlertid flere ungdomspartier gått inn for enten utredning eller legalisering av dødshjelp i Norge. Moderpartiene har i stor grad svart at dødshjelp ikke er aktuell politikk. I dag pågår det derfor ingen politisk debatt om legalisering av dødshjelp i vårt land, men tiden vil vise hva ungdomspolitikerne gjør når de overtar ansvaret (16).

Eutanasidebatten pågår først og fremst i den rike del av verden. Det viser at det ikke bare er barmhjertighetshensyn som ligger til grunn for diskusjonen. I vårt hektiske samfunn føler mange at de ikke har tid eller rom nok å avse når et familiemedlem er kommet til livets slutt. Eldre omtales iblant som en bølge som truer velferdssamfunnet, og stadig mer av helsevesenets ressurser brukes på de siste månedene av livet. Da kan man komme til den konklusjon at det er greit «å hjelpe mennesker ut av livet». Da vil samfunnet kunne spare store ressurser som kan investeres i den produktive delen av samfunnet. Det er grunn til å frykte at dette er en tenkning som vil få stadig større utbredelse (11). Den pågående debatten om mangelen på sykehjemsplasser og sviktende eldreomsorg gjør diskusjonen aktuell og skremmende sammen med signalene om mer innsparing i helsetjenesten.